Dusavik Båtforening

1969 – 1994

I anledning av at båtforeningen i år har eksistert i 25 år, har styret bestemt seg for å gi medlemmene en liten oversikt over det arbeid, som har ført til det vi i dag disponerer til oss selv og våre båter.

Navnet Dusavik skriver seg fra adjektivet ” dus”, som i følge Riksmålsordboka betyr ”mild, fint avdempet”. Med slike egenskaper var det naturlig at viken ble en etterlengtet havn for dem som kom rett inn fra Nordsjøen. Fra 1880- årene og fremover til første verdenskrig var havnen imidlertid viktigst som mottakshavn for dogjødsel fra Bergen til jordbruket på Jæren.

Her var det at noen båtfrelste ildsjeler fant forholdene lagelige for anleggelse av en båthavn. Men det var lenge etter at importen av brukt mat fra våre naboer i nord var opphørt.

Vi har problemer i dag med å finne materiale for å dokumentere det arbeid som ble gjord. Men et bilde kan vi få ved å snakke med eldre medlemmer og andre som den gang var aktivt med. Våren 1969 ble det dannet en komité som bestod av Odd Middelton, Knut Taranger, Erling Vatland og Finn Børresen. På den tiden lå det en del båter på svai i viken, og noen hadde tatt seg til rette på moloen som Staten hadde anlagt i 1952 som ly for kai og fiskere.

Den spede begynnelse

De første møtene ble holdt hjemme hos Odd Middelton. Han var medlem av Stavanger havnestyre, noe som en nok til en viss grad kunne trekke veksler på. Siden kom man sammen om bord i båtene. Det er kanskje ikke så rart da at historien til tider kan være noe flytende.

Høsten 1969 ble det satt inn en annonse i Stavanger Aftenblad om stiftelse av båtforening i området. Det møtte frem 53 interesserte, og Dusavik Båtforening ble stiftet den15 . oktober 1969. Første valgte formann var Sigvald Johansen, som satt til mars 1970.Etter ham overtok Odd Middelthon.

Det første året gikk med til konsolidering og planlegging for utbygging av havnen. Første årsmelding, som ble utgitt, var fra oktober 1970 til oktober 1971.

Medlemstallet 15. oktober 1970 var 116.

Det var inntegnet 87 nye medlemmer i løpet av første år, men i samme tidsrom har 18 medlemmer meldt seg ut.

Det var den gang plass til 60 båter i havnen, og foreningen hadde følgende tillitsvalgte; Formann Odd Middelthon, nestformann Einar Skogen, sekretær Edvard Gjerde, kasserer Rolf Harestad, styremedlem Alf Skartveit, varamann Rolf Ragård og Kjell Paulsen, havnesjef Hans Nilsen, havnesjefassistent Paul A Nilsen.

Finansutvalg; Joacim Berner, lars Fjetland og Allert Middelthon.

Teknisk utvalg; Sigurd Joa og Knut Taranger, og valgnemnd Kurt Stokkeland og Torger Tvedt.

Det var altså 16 medlemmer som hadde tillitsverv i havnen. Om vi i dag (1994) skulle benytte samme prosentsats tillitvalgte, måtte vi trekke 81 personer inn i styret. Av dette kan vi lese at det nok var både større og flere vansker å hanskes med den gang enn det er i dag. Det var heller ikke entydig begeistring i befolkningen i område for tanken om en båthavn. Mange hadde nok andre meninger om bruken av arealet.

Det første året utarbeidet foreningen en plan for utbygging av havnen for 350 båtplasser. Byplansjefen i Stavanger innkalte til allmannamøte i Finnestad bedehus fredag 22. januar 1971, hvor det ble orientert om reguleringsplanen for ”Litle Dusavik Båthavn”. Alle grunneiere som ble berørt av utbyggingen, skulle få tildelt oppsitterplass ihavnen. Størrelsen på plassen skulle være 2,5 m, og avtalen skulle gjelde i 30 år.

Bygningsrådet i Stavanger vedtok i midten av november forslaget til ny molo i Litle Dusavik. Men nå protesterte de 12 grunneierne.

I Stavanger Aftenblad kan vi lese: ” En av grunneierne sa at med en slik molo so her er tenkt, vil det ikke være gående på Torsastraen i kuling fra nord vest, for i slikt vær vil råket stå over moloen og inn på veien og oppover husene. Uten molo vil bølgene rytes av stranden”.

I mellomtiden har båtforeningen med kommunens tillatelse bygget flytebrygger med plass til 60 båter. Arbeidet ble utført på dugnad av medlemmene.

Stavange kommune bygde i 1971 trebrygge på baksiden av moloen, og kapasiteten økte til over 100 båter.

På denne tid forsøkte foreningen å arrangere kus for småbåtførere og stell av motor, men medlemmene lot ikke til å føle behov for slik skolering, så oppslutningen ble for liten til at en kunne gjennomføre planen.

I årsmeldingen fra 1971\72 kan vi se at havnen er blitt forsynt med toalett og redskapsbu med innebygget telefonboks. Televerket har sagt seg villig til å installere myntapparat, mot at foreningen holder gratis telefonrom med lys og garanterer for en minsteinntekt til televerket på kr 1000,- pr år.

Det ble dette året også fremmet forslag om at foreningen skulle melde seg kollektivt inn i Kongelig Norsk Motorbåtforbund.

Problemet med opptrekk for båtene ble likeledes løst dette år, idet foreningen fikk tillatelse til å anlegge slipp på fjellet bak den gamle moloen. Det ble da planlagt en ekstra molo for å skjerme båtopptrekket mot sjøer fra passerende fartøy. 

På det gamle sjøhuset sto følgende oppslag i 1972 ” Melding fra havnesjefen til medlemmene: Fendere. Jeg vil minne omforbudet mot bruk av bildekk som fendere. Plastfendere kan fås kjøpt ved henvendelse til Havnesjefen.

I1973 hadde foreningen 264 medlemmer. På generalforsamlingen i Dusavik Bedehus den 14. november dette året ble følgende forslag fra styret vedtatt: Det skal innkreves kr 30,- pr båtplass i dugnadsavgift. De som vil ha pengene tilbake, kan møte på dugnad. Denne blir avregnet med kr 10,- pr time. Styret begrunnet forslaget som et forsøk på å løse ”problemene i forbindelse med perfeksjonering av forholdene i havnen og i tilfelle av ekstra spesielle oppgaver må utføres med leiet hjelp” .

Det ble også vedtatt at alle registreringspliktige båter skulle være ansvarsforsikret.

Rundt denne tid var det også at det ble montert kran på kaien til bruk for medlemmene.

Moloen blir flyttet

14. juni inngikk Dusavik Båtforening en samarbeidsavtale med ingeniørfirmaet Selmer A/S om utbygging og flytting av moloen. Avtalen ble behandlet i møte med representanter for Stavanger kommune, Ingeniør Selmer A/S, Dusavik Båtforenings styre, Småbåthavnutvalget, oppsitterne i Litle Dusavik og Havnefogden.

Ingeniør Selmer A/S og Dusavik Båtforening leverte inn et felles forslag som var lagt frem for ekstraordinær generalforsamling i foreningen. Forslaget ble godtatt.

Den 29. november ble det nedsatt en komité som skulle ta seg av utbyggingen av havnen når moloen var flyttet. Med i kommiten var Odd Middelthon, Rolf Ragård, og Pål Mitsem. Moloen ble flyttet i 1975.

Det ble nå lagt ut nye flytebrygger, og i den nye moloen ble det lagt sementdragere for fast brygge og gangvei.

I 1976 ble det sendt ut et skriv til medlemmene om viktige vedtak som var blitt gjort på generalforsamlingene:

Medlemskontingent kr 25,- vedtatt 15.oktober 1970. Båtfesteavgift til Stavanger kommune skal innkreves av foreningen. Denne er for tiden kr 50,- pr meter. Feste for flytebrygge ”1” betales med kr 700,- pr.år og leie av jolleplass kr 300,- pr år til eierne Paul og Einar Larsen. I kontrakten inngår også fri båtplass for Einar og Paul Larsen.

Alle båter skal være ansvarsforsikret. Største båtlengde reduseres fra 36 fot til 28 fot, vedtatt på generalforsamling 14. november 1973.

Dugnadsprisen, som må betales for dem som ikke utfører dugnad, er kr 50,- pr time, vedtatt på generalforsamling 19 november 1975.

Fri båtplass har følgende: Karl Thorsen, som er tildelt friplass av Småbåthavneutvalget, Trygve Thorsen, som mistet sin gamle plass da flytebrygge ”2” ble lagt ut, Erik Joa, Magne Larsen og Kari Selvik, som solgte sine tomter i forbindelse med utbyggingen av havnen. Alle disse har friplasser i 30 år.

Hvem kan bli medlem 

Etter Småbåthavneutvalgets syn bør medlemskapet reserveres borgere av Stavanger by. Styrets syn er at alle som søker kan bli medlem. Dette ble vedtatt i styret 10.august 1976.

Medlemmer med båtplass, men som ikke har båt kan disponere plassen i 2 år. Båtlengden er stipulert til 20 fot, og avgiftene må da betales til båtforeningen. Vedtatt på styremøte 11. februar.

Følgende lover og regler gjelder for Dusavik Båtforening: Båtforeningens egne lover og havnereglement, det kommunale havnereglementet, det kommunale reglement for delegering av disposisjonsretten til offentlige småbåthavner. (Vedtatt i Stavanger bystyre 19. oktober 1970).

De fleste av disse vedtekter gjelder fortsatt i dag.

Vinteren 1976/77 var spesielt kald. På grunn av ferskvannstilsiget, som kom fra Eskelandsbekken, frøs hele havnen til, slik at folk kunne gå tørrskodd rundt båtene som lå ute.

Årsfestene

Med Egil Helland som formann ble det satt ned en komité  som skulle prøve å samle medlemmene til en årlig båtfest. Dette skulle skje om høsten når båtsesongen var over. Komiteen tok kontakt med Jarl Nordbø, som var medlem av foreningen drev Kafé Lanternen. Det ble i anledningen forfattet en egen båtforeningssang. Etter en vellykket aften var alle enige om at dette var noe å satse på.

Fra 1976 til 1979 var Egil Helland og Svein Imsland ansvarlige for båtfesten.

Etter dette overtok Arne Wermundsen frem til 1984. Siden har Anskar Berge, Rolf Arne Bjørnsen, Tor .Gabrielsen og Egil

Vatland hatt ansvaret frem til i dag. Det legges ned et stort arbeid for at dette skal bli en verdig aften.

Denne årlige festen, som startet på lanternen og var en tur innom Roklubbens lokaler og jernbanen, har siden 1979 vært i Randaberg Idrettshus sine lokaler. Ettersom denne festen er blitt et fast arrangement hver høst, kan en si at den er blitt en viktig del av Dusavik Båtforenings miljøskapende arbeid.

Det har vært stor dugnadsaktivitet i havnen. Uten denne hadde ikke foreningen på langt nær hatt den standarden den har i dag, for tilskudd har det vært smått med. Den 18.mars 1977 la ingeniør F.Selmer inn anbud på bygging av ny slipp med sidespor. Anbudet var på kr 30 000,- inklusive mva, og det ble godtatt av foreningen.

Slippen stod ferdig i juni måned. Dette var et vesentlig tillegg til havnens fasiliteter.

En kunne nå slippsette alle motorbåter som lå i havnen. Det kunne settes opp 4 båter samtidig. Dette året ble det også satt frem forlag om å få en bunkersstasjon i havnen i samarbeid med Elf. Det ble nedsatt en komite på tre personer til å utred saken. Senere ble forslaget nedstemt av generalforsamlingen, da flertallet mente at en bunkersstasjon ville skape flere problemer enn den løste. St Hansaften arrangerte foreningen en sammenkomst på Line, og ca 100 medlemmer hadde en riktig hyggelig aften med leker, bål og dans. Samme år ble det bestemt at en skulle kjøpe en brukt ”Moelven” brakke som kunne brukes tilkontor/klubblokale. Brakken ble innkjøpt av formannen og plassert i begynnelsen an moloen, hvor den fremdeles står.

1978.

Etter å ha opplevd et par vintrer med ”fast dekke” i havnen, ble det lagt ut bobleanlegg for å holde isen borte. Dette fungerte svært bra i den tid det var aktuelt å holde det i drift.

Finansrådmannen i Stavanger sendte oss brev om at daværende parkeringsplass skulle disponeres av båtforeningen – som parkeringsplass for biler om sommeren  og delvis som opplagplass om vinteren.

For å lage et fyldig kartotek over alle båtene i havnen, sende styret ut et meldingsskjema til medlemmene, med navn og adresse, båtenes størrelse og registreringsnummer, om båten var forsikret osv.

Parksjefen i Stavanger utarbeidet forslag til offentlig badeplass innerst i viken. Dette gikk både båtforeningen, byplansjefen og byingeniøren i mot. Båtforeningen hadde søkt om å få benytte dette området til opplagplass for mindre båter. Men først måtte grunnen overtas av kommunen. Parksjefens forslag ble henlagt, da alle parter kom til at stedet for tiden ikke egnet seg til badeplass.

Året 1979 ble året for rydding og vedlikehold, og ingen større arbeider ble igangsatt. Styret hadde kontakt med Elf om mulighetene for i felleskap å benytte parkeringsplassen.

Denne saken kom en tilbake til i 1981.

Et problem som foreningen var plaget av, var forurensning  fra den kommunale bossplassen på Eskelandsmarken. Kommunen hadde utslippstillatelse for avrenning til båthavnen fram til mai dette året. Planen er siden å lukke bekken å føre den i rør ut forbi moloen. Kloakken som renner ut i båthavnen, legges i plastledning ut i Byfjorden. Da Stavanger kommune i 1980 la om veien ned til havnen, ble et stort område ledig. Styret i båtforeningen så mulighetene som lå her, og formann Knut Wignes kontaktet kommunen. Styret fikk en festeavtale med Stavanger kommune for 20 år med mulighet for forlengelse.

Parkeringsplass

1981. Styret hadde nå fått til disposisjon et område på 2 mål, som bare var grovplanert. En inngikk da en avtale med naboen Elf om felles opparbeidelse av parkeringsplass. Elf skulle opparbeide mot rett til å bruke den for parkering fra kl 0800 til kl 1600 de fem første ukedagene. Dette var en svært god ordning for Dusavik Båtforening, som ikke hadde økonomi til opparbeidelse. Våren 1981 kunne plassen tas i bruk.

24. november røk det opp til full storm, som i kastene var oppe i orkan. Det ble til dels store ødeleggelser på moloen, som ble midlertidig lappet i sammen. Havnevesenet foretok grundig reparasjon våren etter.

I 1982 overtok Stavanger kommune Stangelands eiendom innerst i viken. Styret har gjort flere henvendelser for å få overta disposisjonsretten til eiendommen, uten å lykkes.

Slippen blir dette året oppgradert med nytt maskineri og ny sidesporvogn. Videre ble det på dugnad laget ny opplagplass for joller. På generalforsamlingen forelå følgende forslag fra Svein Imsland ”Dusavik Båtforening trenger sårt til et klubbhus i havnen, noe som kan være et treffsted og samlingspunkt for medlemmene”. Det ble nedsatt et 3 – manns utvalg som fikk fullmakt til å forhandle med kommunen om tomt. Tomten bør ligge i vær tilknytning til havnen og ha en slik form og størrelse at det på sikt kan fullføres klubbhus på 250 – 300 kvm. Utvalget skulle også fremskaffe skisser til klubbhus.

17. november 1982 ble det sendt søknad til Park- og Idrettsvesenet om klubb- og aktivitetshus for Dusavik Båtforening. I innledningen heter det: ”Dusavik Båtforening teller i dag 500 medlemmer med familier, og svært mange unge er derfor tilknyttet foreningen. Dusavik Båtforening har som formål å fremme interessen for båtsport og friluftsliv, og å lære medlemmene sjøvett og godt sjømannskap”. Søknaden ble avsluttet slik: ” I oktober 1984 er Dusavik båtforening 15 år, og det ville være enstor da om vi kunne markere begivenheten i eget hus”.

1984. Det var nå lagt frem plan om at alle flytebryggene skulle forsynes med uttak for strøm og vann. Vi fikk et anbud fra L.S Solland. Dette firmaet skulle levere utstyret, mens foreningens medlemmer skulle utføre arbeidet på dugnad. Vi hadde så mange elektrikere i havnen, så arbeidet gikk greit unna. Nå ble vi den første båtforeningen i byen med strømuttak for alle båtene samt vannuttak og lysmaster på alle flytebryggene. Arbeidet pågikk i 1984 og 1985.

Forurensning fra nabo

Den 26. september 1987 lå det en boreplattform inne for ettersyn ved oljebasen. Scan Paint holdt på med å sandblåse i boretårnet. Plutselig var nesten alle båtene dekket med støv og rustpartikler. Foreningen varslet Scan Paint om dette, samtidig som forholdet ble anmeldt til politi og havnevesen. Heldigvis var det noen som var våkne nok til å ta vare på noe av støvet. Det ble gjort henvendelse til Smedvig Drilling, men disse sa fra seg ansvaret og påpekte av forurensingen ikke kom fra deres plattform. Det kom også påstander om at det ikke kunne ha blåst i denne vindretningen, eller at det var totalt vindstille. Foreningen skaffet da erklæring fra Værtjenesten på Sola om at det blåste fra nordvest med liten kuling angjeldende ettermiddag, og at det var på dette tidspunkt støvet kom. Foreningen sendte også støvprøver til Rogalandsforskning hvor partiklene ble analysert. Så ble forsikringsselskapet Gjensidige, som representerte Smedvig, kontaktet. Takstmann kom på plass, og han takserte alle båtene som hadde ligget i havnen på dette tidspunktet.

Forsikringsselskapet måtte ut med  en erstatning på over 600000 kroner. Denne ble utbetalt til foreningen, som så på sin side måtte ordne utbetaling til den enkelte medlem ut fra takstmannens rapport.

Dette var et tidkrevende arbeid som måtte gjøres manuelt.

I ettertid har alle rigger som er kommet inn til ettersyn, vist større hensyn til båthavnen.

Etter en storm den 17. oktober 1987 sendt Stavanger kommunes småbåthavneutvalg følgende skriv til alle båtforeningene.

”Beredskapssituasjonen i de kommunale havner, Småbåthavneutvalget vil med dette meddele at båtforeningene må selv opprette en beredskapsordning i båthavnen ved ekstreme værforhold”.

Tidligere på året var alle medlemmer blitt forespurt om de var interessert i utriggere. Da interessen viste seg å være meget stor, ble det skrevet kontrakt med Berntsen Sveis for levering av et gitt antall 6 og 8 meters utriggere. De første ble levert om våren 1988. Siden gikk det etappevis, og etter 2 år var hele havnen forsynt med utriggere. Det var medlemmene som selv kjøpte sin utrigger. Denne skulle nedskrives over 10år og etter den tid tilfalle foreningen.

I 1987 gikk Dusavik Båtforening inn som kollektiv medlem i Kongelig Norsk Motorbåtforbund.

Eget klubbhus

På foreningens årsmøte ble det vedtatt at styret skulle gis fullmakt til å legge inn anbud på et gammelt naust som lå til havnen. Selgerne var Karl Selviks arvinger. Etter en svært spennende innspurt fik foreningen tilslaget på kroner 170200,-. En var nå kommet til 1988.

Ettersom grunnlaget nå var lagt for å skaffe foreningen eget klubbhus, ble følgende byggekomité nedsatt:

Formann Tor Gabrielsen, sekretær Terje Kristiansen og styremedlem Anskar Berge.

Styret hadde på forhånd diskutert hvordan de kunne tenke seg et klubbhus og hvilke

funksjoner dette skulle ha. Dusavik Båtforening hadde i sin medlemsmasse mange fagfolk på de bygningstekniske felt, og en manglet heller ikke arkitekt. Formannen kontaktet arkitekt Skartveit og la frem forslaget for ham. Etter kort tid fikk en lagt frem en skisse på nåværende klubbhus. Denne ble diskutert i styret, og i fellesskap med Skartveit kom en frem til en løsning som styret aksepterte.

På Generalforsamlingen i 1988 ble forslaget presentert av Tor Gabrielsen, som da var formann. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Foreningen tok for seg de nødvendige kommunale etater og fikk huset godkjent på rekordtid. Da hadde en fremdeles ikke fått svar på søknaden fra 1984.

I april 1989 ble takplatene på det gamle naustet solgt. Et medlem stilte med traktor, og naustet ble revet i løpet av ti minutter etter å ha stått i 85 år. Det ble tatt vare på noen gamle knekter som stod i reisverket. Disse var tenkt brukt i nytt hus. Dessverre viste det seg at også andre hadde brukt for knektene, for natten etter var de vekk.

Byggekomiteen var nå utvidet med to mann og bestod nå av:

Formann Tor Gabrielsen, eletrisk: Anskar Berge, tømmerarbeid: Terje Kristiansen, grunnarbeid: Tor Hebnes, VVS: Harald Gjesdal.

Velde Maskin ga et rimelig tilbud på utfylling av tomten. Dette ble gjort i løpet av en lørdag. Det ble bestemt at grunnmuren skulle ut på anbud, og oppdraget gikk til entreprenør Andersen.

I mellomtiden hadde foreningen mottatt anbud på levering av materialer og tilskjæring av bygget. En valgte til slutt Mesterhus til tømmerarbeidet, og elektrisk materiell skulle leveres av L.S.Solland, som selv er medlem av foreningen. Rørleggerutstyr ble levert av Finn Midbø.

Det ble utført mye dugnadsarbeid på grøfter og bunnledninger i huset før støping av grunnmur og dekke kunne gjøres.

Første lørdag etter fellesferien i 1989 startet en med et lag på 10 mann som skulle reise huset. I denne dugnadsgjengen befant seg tre byggmestere, tre tømmermenn og fire villige medarbeidere. Etter noen timer hadde gjengen øket med seks mann ekstra, så det ble folksomt i Dusavik denne august-lørdagen.

Allerede samme ettermiddag var hele første etasje reist og klett med plater, og gulvet i annen etasje var lagt. Neste lørdag ble resten av huset reist.

det var en imponerende dugnadsinnsats i foreningen denne høsten. Det var ingen store problemer med innkallingen, og i tillegg hendte det at medlemmer som tilfeldig tok seg en tur ned i havnen, plutselig fant seg selv opptatt med hammer og spiker. Uten denne innsatsviljen ville nok byggetiden blitt forlenget betraktelig.

Foreningen kjøpte gamle ”Graveren” takpanner til huset. Disse hadde ligget på et skolehus i Dirdal som ble revet, og var produsert i 1923.

Med så mye aktivitet i havnen, var det ikke til å unngå at det skjedde ting som ikke alltid var tilsiktet.

En gang Anskar Berge holdt på å kle nord veggen, hadde han reist et stillas. Erling Ingebrethsen var som vanlig til stede og hjalp til. Da Anskar var nede for å hente forsyning av spiker, benyttet Erling sjansen til å teste stillaset. Han stod på toppen og gynget, og ropte ned til Anskar om dette var et stillas å stole på. Før Anskar fikk svare, takket stillaset for seg og tok Erling med seg på en badetur i havnen. Etter denne tildragelsen har Erling ikke likt stillaser eller stolt på Anskar som stillasbygger. Det var stor aktivitet  nesten alle ukedager, og stemningen var som regel på topp. Men i all dugnadssammenheng blir det gjerne en klikk ”Tordenskiolds soldater” som stadig går igjen, og det er denne medlemsgjengen som gjør det trivelig å drive foreningsarbeid.

I mars 1990 var første etasje klar, og styret og bryggeformenn med partnere hadde en liten sammenkomst. Utover året ble det fortrinnsvis dugnad hver lørdag, og utpå våren og sommeren var det helt slutt. Dette året ble den største aktiviteten naturlig nok lagt ned i fullførelsen av klubbhuset.

24.mars 1991 stod klubbhuset ferdig. Da var også ute terrassen på det nærmeste fullført.

Det ble nedsatt et husråd som skulle ta seg av den daglige drift av huset. Det første husrådet bestod av Reidar Hammer, Torger Tvedt og Tor Gabrielsen.

I 1992 ble brygge ”B” skiftet ut.

Arbeidet ble utført av Stavanger Havnevesen og Flytebrygger A/S. Nå venter en snarlig uskifting også av de øvrige flytebryggene. De bærer sterkt preg av slitasje.

Foreningen kjøpte dataanlegg i 1993. Dett er til stor hjelp for administrasjonen, ikke minst for bryggeformennene, som nå lett kan hente fram alle opplysninger om medlems – og havneforhold. På generalforsamlingen dette året la formannen fram en strategi- og handlingsplan for foreningen i 90- årene. Planen dekke alle sider av vårt arbeid, både i havnen og området for øvrig. Den ble godt mottatt av medlemmene.

Jubileumsåret

1997 er blitt benyttet til reparasjoner og nødvendig vedlikehold. Foreningen har måttet bruke egne midler til å forskuttere for til dels store utgifter, selvfølgelig etteravtale med kommunens havneingeniør. Fremdeles er det svært vanskelig å få kontanter utbetalt. Det største løftet har i år vært utbygging av moloen. Her har en måttet betale ut betydelige summer.

Lørdag 29. oktober vil den årlige høstfesten i Randaberg Idrettshus bli arrangert som jubileumsfest, og lørdag 19.og søndag 20. november blir det Åpent Hus i Dusaviken.

Her blir det koldannretning av havets delikatesser og litt å drikke til.

Type Content Here